søndag 27. mars 2016

På nye veier…
Jeg er glad i å gå på tur. Urban som jeg er blir det gjerne gater i byer og tettsteder. Av og til glemmer jeg meg litt og begir meg ut på nye veier. Langfredag var et unntak. Da bestemte jeg meg for å gå en vei jeg ikke kjente i fra før. Kyststien i Bærum.


Jeg startet forsiktig ved brua ved Kinoveien og holdt meg på sydsiden av Sandvikselva. Jeg var spent på hva jeg skulle få se når jeg gikk langs med elva ned mot fjorden. For denne veien hadde jeg ikke gått tidligere. Ganske raskt kom jeg ned til fjorden og som vanlig var det mange fugler ved vannet. Men det var allikevel noe helt spesielt her nede. Jeg snudde meg vekk fra fuglene og da så jeg minnesmerket fra 22.07.2011 som unge Widerberg hadde laget for alle de som døde pga en gal manns verk den samme dagen. Det ble en uventet rar stemning for meg, fordi jeg ikke hadde ventet å se denne skulpturen og visste heller ikke at den var her. (Bildet hentet fra facebooksiden til Minnesmerke 22.juli Kjørboparken.)

Jeg gikk litt videre og ble igjen overrasket. Plutselig dukket Kjørbo gård opp. Jeg visste heller ikke at denne lå helt nede ved fjorden. For veldig mange av oss er ikke Kjørbo et navn vi henger oss opp i. Jeg er litt annerledes. Årsaken er kort og godt at jeg etter 15 måneders militærtjeneste i flyvåpnet i 1969 trodde jeg var ferdig med alt som hadde med militæret å gjøre. Jeg visste jo at jeg kunne bli mobilisert, for jeg hadde fått mobiliseringskort. Der sto det greit at jeg skulle bli skomakerassistent for admingruppa på Rygge flystasjon om det ble krig. Er ikke sånne som meg som blir krigshelter nei. Men jeg ble ikke ferdig med militæret og jeg måtte sånn midt på 70-tallet plutselig være med i luftvernsheimevernet og da var det årlig fremmøte på Kjørbokollen. I hele 14 år. En uke i året. Et år gikk turen til Fornebu og de to neste til Stavern. Hva min oppgave i luftvernsheimevernet var; vel ikke akkurat noe å skryte av at du er 2. ammunisjonsbærer. Og nå sto jeg ved gården som hadde gitt navn til den nærmeste kollen som lå på den andre siden av motorveien.

Det var i grunnen vakkert å gå langs med kyststien. Innimellom var det noen vakre broer og innimellom kunne jeg nesten føle at stien nesten gikk rett over vannet. Det var virkelig koselig å gå denne lille biten av kyststien. Jeg hadde sett at denne delen av kyststien ikke var tilrettelagt for rullestolbrukere, men for oss andre var den grei å gå. Jeg hadde bare ikke ventet at den sluttet så tidlig. Jeg måtte opp på Sandviksveien. Ja,ja, tenkte jeg og gikk bortover den.

Ganske snart kom jeg til dette skiltet. Dette hadde jeg heller ikke kunnskap om. Jesu Kristi Kirke av De Siste Dagers Hellige. Bestekameraten min bor i Drammen og for mange år siden bygde samme kirkesamfunn kirke der også. Husker jeg så skiltet; Her bygger: Jesu Kristi Kirke av De Siste Dagers Hellige. Ja, det var litt av et byggmateriale, tenkte jeg den gangen.

Jeg gikk videre bortover Sandviksveien og snart kunne jeg se over til Nesøya. Langs med fjorden kunne jeg se over til øya som hadde så utrolig mange flotte hus. Her hadde Flatland og Reitan-gutten bodd tenkte jeg. Og så var jeg plutselig ved Slependen. Da bestemte jeg meg for å gå forbi Bjørnegård skole og ned til Sandvika. Ganske raskt kom jeg opp til Slependen stasjon. Det ble det høyeste punktet på dagens tur. Derfra kunne jeg se opp til Søndre Jong og boligkomplekset hvor jeg hadde bodd i 2,5 år.

Det gikk raskt ned til Sandvika og Løkkeparken hvor jeg kunne se Løkke bro. Broen er spesielt kjent på grunn av Claude Monets maleri fra 1895 som i dag henger i Nasjonalgalleriet. Som det står i Wikipedia: Vinteren 1895 var han i Sandvika i Bærum og måla ei rekke bilete med lokale motiv. Det mest kjente er gamle Løkke bru i Sandvika. Måleriet blei heimkjøpt på 1990-talet då det var lagt ut for sal. Kjøpet blei finansiert av Den norske Arbeidsgiverforening (no NHO) og er no i samlingane til Nasjonalgalleriet. Eit anna kjent bilete med lokalt motiv er Kolsåstoppen som Monet måla. Claude Monets allé i Sandvika er oppkalla etter han. (Bildet av maleriet av Monet fant jeg på wikipediasiden og bildet befinner seg i Art Institute of Chicago).

Morsomt med Claude Monet, syns jeg. Tidlig 90-tall var jeg i Paris og sammen med kona mi reise vi til Giverny, ca 10 mil utenfor Paris. Her kunne vi se hvordan mange av hans malerier så ut i virkeligheten. Sjelden har jeg sett et så vakkert område.


Morsomt også fordi neste stopp var i Claude Monets alle og det er her jeg bor. Og i grunnen hadde det vært vel 6 km hvor tanker og gode minner hadde dukket opp.










Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar