Sirkus legemiddel i Norge!

Det siste året har vi lest flere artikler og sett en rekke TV-innslag om unge og eldre mennesker som har fått føflekkreft, men som ikke får den livsviktige medisinen som kan forlenge livet til de rammede. I dag fortsatte det i VG hvor vi kunne lese følgende:

«Kreftlegemiddelet som kan hjelpe Arne Hønningstad (68) finnes, men sykehuset får ikke lov til å gi det. Hønningstad har føflekkreft med spredning til lunge og hjerne. Han har hatt god effekt av vaksinebehandling, i kombinasjon med cellegift, og nå sist av stråling. Men det eneste som kan gi ham vesentlig lengre levetid nå er det nye legemiddelet Ipilimumab.
- Det er en uhyggelig følelse å ikke få dette legemiddelet. Jeg nærmer meg en endestasjon, og dette er den eneste muligheten jeg har for videre liv, sier Hønningstad.
Ekspertrådet «Rådgivende gruppe for innføring av dyre kreftlegemidler», som Helsedirektoratet lener seg på i sine vurderinger, så før sommeren på bruk av legemiddelet, og kom til at det var for dyrt i forhold til effekten. For én pasient koster det 800.000 kroner.»

Det er utrolig å lese dette. Vi lever i et land som har overflod av penger, men kan altså ikke tillate at våre innbyggere skal kunne få nødvendig medisinsk behandling. Det koster for mye penger. Tøv fra ende til annen. Det er snakk om prioritering. Et F-35 fly kunne ordnet behandling for 20.000 personer med føflekkreft. Vi snakker altså ikke om at det koster mye penger. Når det er noe vi vil ha, finnes det penger nok.

De fleste av våre naboland og europeiske land i krise har råd til denne behandlingen, men ikke vi i Norge. Hva slags politikk er dette? Egentlig burde det reises en folkebevegelse mot den holdningen våre politikere har på dette området, slik at de prioriterer annerledes.

Vi har et par lover som er morsomme. Har du sertifikat og fører en bil kommer følgende lovtekst opp:

«§ 6-1. Unnlatelse av å yte hjelp til skadet person
Har person med førerett, ved bruk av motorvogn, voldt eller medvirket til trafikkuhell og blir ilagt straff for å ha unnlatt å yte hjelp til noen som kom til skade ved uhellet, jf. vegtrafikkloven § 12, skal retten til å føre førerkortpliktig motorvogn fratas for alltid.»

Er du ute i skogen eller kanskje kjører på et dyr, kommer følgende lov opp:

«2.2.2.1 Gjeldende rett
I henhold til gjeldende dyrevernlov § 6 skal den som treffer på et dyr som synlig er sykt, skadet eller hjelpeløst, hjelpe dyret så langt mulig, Dersom det ikke lar seg gjøre å gi hjelp eller god nok hjelp, og dyret er et husdyr, tamrein eller storvilt, skal personen snarest mulig si fra til dyrets eier eller innehaver eller til politiet.»

Men har du vært så uheldig at du har fått en sykdom som f.eks. føflekkreft, har du ikke rett til hjelp. Der har våre politikere vært så smarte at de sier at de ikke behøver å yte deg bistand hvis det koster for mye. De skulle skamme seg.

ALLE norske borgere skulle ha krav på behandling UANSETT hva slags sykdom de har, selv om medisinen er dyr. NORGE har økonomi til dette. DET BURDE VÆRE KRIMINELT Å IKKE GI NØDVENDIG BEHANDLING.

Lojalitet – for hvem?

Lojalitet er et rart begrep. Jeg har alltid trodd at det var et tosidig forhold som ble beskrevet i begrepet. At to parter var lojale mot hverandre. Men sånn er det jo ikke i virkeligheten. I hvert fall ikke i arbeidslivet. Arbeidsgiver forventer lojalitet, men så snart et lite problem dukker opp, er gjensidigheten borte.

Wikipedia omtaler lojalitet som: Lojalitet er en personlig egenskap av plikttroskap eller lovlydighet, og som i enkelte sammenhenger kan regnes som en verdsatt egenskap eller dyd. Lojalitet innebærer vennlig innstilling og hjelpsomhet mot den lojaliteten rettes mot. Det kan også medføre et allianseforhold der de som er lojale mot hverandre tar hverandres parti i tilfelle konflikt med andre. Lojalitet kan også benyttes for å betegne troskapsforhold mellom en overordnet og underordnede, eksempelvis mellom en fyrste og hans undersåtter.

Redaktør Arne Selvik, seniorkonsulent AFF, stiller noen spørsmål og gir noen svar på denne måten:  

Hvor kommer lojaliteten fra og hvor tar den veien? Hvem skal vi knytte vår lojalitet til, og hvordan skal vi balansere mellom ulike hensyn og personer? Det er mange trekk ved samfunnsutviklingen som gjør at menneskers lojalitet settes på prøve. Produsenter av merkevarer er opptatt av kundelojalitet, og opplever tidvis dramatiske skifter i lojaliteten når tilliten til produktet eller produsenten svikter. Ansatte er lojale mot ledelsen, men bare så lenge lederen gjør seg fortjent til det. Ledere er lojale mot eiere og styret, men opplever ikke alltid at det er gjensidig.

Den siste setningen fra redaktør Arne Selvik syns jeg er herlig. Den skulle jo egentlig også gjelde for medarbeidere som er lojale, men som hverken opplever at  sin leder eller bedrift viser snev av gjensidighet.

Jeg arbeidet som bedriftsrådgiver i 6 år rundt 1990. Den gangen var landet i en alvorlig økonomisk krise som startet våren 1988 og varte til våren 1993. Som bedriftsrådgiver var planen å bistå bedrifter i rekrutteringsfasen. Virkeligheten ble en annen. Jobbsøkerkurs for over 700 oppsagte medarbeidere og trening av ledere i oppsigelsessamtaler erstattet rekrutteringsprosessen. De oppsagte medarbeiderne opplevde lojaliteten fra bedriften på en svært negativ måte og lederne som skulle gjennomføre oppsigelsessamtalen var mer opptatt av å se hvordan de lettest kunne komme igjennom samtalen uten omtanke for medarbeideren.

Det var da jeg forsto at ledernes krav om lojalitet kun var en forventning om at medarbeideren skulle være lojal, mens leder og bedrift ikke skulle ha noen forpliktelser overfor medarbeiderne. Jeg likte ikke lenger dette ensidige lojalitetsbegrepet. I nedbemanningstider benytter bedrift og fagorganisasjon seg av ansiennitetsbegrepet. Først inn og sist ut. Men i virkelig harde nedbemanningstider opplever medarbeidere som er dyktige til å skaffe seg ny jobb at dette omfatter dem både 1 og 2 og 3 ganger. Hvorfor har fagorganisasjonen aldri lagt to pinner i et kors for å hjelpe de som blir oppsagt gang på gang? Bare de får sin ansiennitetsregel i denne spesifikke bedriften, er de mer enn fornøyd. At deres medlem kanskje for et halvt år siden opplevde forrige oppsigelse gjelder ikke lenger. Det er en skam at fagorganisasjonen ikke ser dette dilemmaet.

Men, bedriften og lederne, har det enkelt med eldre arbeidstakere. Litt lenger oppsigelsestid og en liten gavepensjon, så er vi iallfall kvitt 62-åringen. Da er ikke ansienniteten så viktig lenger. For hvis ikke den eldre arbeidstakeren tar imot tilbudet, må en yngre medarbeider med 3 barn og hjemmeværende kone sies opp. (De sier det ikke, men det er ditt valg hvis vi må si opp vedkommende til tross for den fine pakken vi tilbyr deg.)

Ansatte er lojale mot ledelsen og bedriften, men bare så lenge lederen/bedriften gjør seg fortjent til det, sier Arne Selvik. Nei, de er lojale mye lenger og uten at bedriften gjør seg fortjent til det. Derimot hopper lederen og arbeidsgiveren direkte av gjensidigheten for å unngå problemer. Sånn er det  bare.

Og trodde du det lønte seg å være lojal mot forsikringsselskap, banker, teleleverandører, strømleverandør etc. Nei, det er ikke den lojale kunden som får de beste tilbudene. Tvert imot. Så sjekk dine leverandører med jevne mellomrom, det vil lønne seg. Ikke forvent at leverandørene kommer til deg å gir deg bedre tilbud enn du har fra tidligere. De er arbeidsgivere og ikke lojale hverken mot kunder eller ansatte.

Skal du flytte?

Det er ingen spøk. Det er faktisk en enorm jobb. Spesielt når du begynner å bli litt opp i årene, slik som en AFP-pensjonist er. Det var en som nettopp skrev på facebook at det er når du flytter at du vet hvor mange gode venner du har. Og det er jo sant. Jeg fikk litt hjelp av kona som nettopp hadde skadet seg og ikke var så mobil. Dessuten fikk jeg hjelp av datteren min. Og så var kona til fetteren til kona så snill at hun hjalp oss å pakke inn glass og porselen etc. Øvrige familie og venner ba meg om å være forsiktig så jeg ikke slet meg ut. Og det var jo pent sagt.

Men det er mye å gjøre. Det første var å finne riktig megler. Mittanbud.no er en ganske fin ordning. Meglerne dukket opp på rad og rekke og jeg inviterte de jeg ønsket opp på befaring. Etter å ha valgt megler, var løpet egentlig lagt. Først kom en interiørkonsulent og fortalte meg hva jeg måtte fjerne. Og når jeg hadde en Frognerleilighet på 150 kvm, ble det en god del som måtte i kjellerbodene. Jeg hadde 1,5 dager på meg før fotografen kom. Takket være datteren min som hjalp meg, gikk jeg bare 25000 skritt den dagen. Men til gjengjeld kom fotografen til et greit stylet hjem.

Det er imidlertid når du har startet på en slik jobb at du skjønner at mye må bort. Da er spørsmålet. Er det noen som vil ha noe? Er det noe jeg kan selge på finn.no? Eller må jeg bare kjøre det på Grønmo. Kanskje noen kan være interessert i bøker, småting og andre saker som har hopet seg opp i løpet av årene? City-auksjon og Skanfil var innom og hentet en god del, men mye ble faktisk solgt på finn.no også. Men det var en 8-10 lass på Grønmo.

Leiligheten ble taksert. Salgsoppgaver ble produsert. Annonser ble kjørt i to avviser. Megleren hadde visning en søndag og en mandag, og vips så var leiligheten solgt. Og det var nå jobben startet. Vi skulle flytte og alt måtte pakkes ned. Ikea har de billigste flytteeskene og Clas Olsson er billigere enn Stables på plast og bølgepapp. Og det kan jeg love, det går med mye mer kartonger, plast og bølgepapp enn du tror.

Og det ble pakket til det som skulle på mellomlager, det som var til salgs på finn.no og det som skulle på Grønmo. Og samtidig måtte jeg finne noen som kunne gjøre flytting, vasking og reparasjon av kverntoalett. Mittanbud.no hjalp meg igjen. Ditt Renhold fikk vaskejobben og FRT-transport flyttejobben. Men ingen kunne hjelpe meg med kverntoalettet. Da var det godt med gamle kollegaer i YIT. De fikset den for meg.

Endelig var vi nesten helt ferdig og klar for å overlate leiligheten til ny eier før tiden etter muntlig avtale. Det gikk ikke og vi måtte vente til sommeren var over før overtakelsen skulle finne sted. Den nye leiligheten skulle ikke være ferdig før neste sommer, så hvor skulle vi bo i mellomtiden. Vi valgte en uke hos broren min, etter at han hadde reist til California. Deretter dro vi til Spania og her blir vi i 6 uker. Og endelig kan jeg slappe av. For når jeg kommer hjem er det den siste finishen av leiligheten som finner sted. Dessuten må vi på leiemarkedet frem til neste sommer.

Og neste sommer flytter vi inn i nybygd leilighet. Da blir det spennende og se om tilvalgene vi har gjort fra standardleiligheten blir som forventet. Like spennende blir det å se om vi har vært flinke nok til å pakke ned glass og porselen etc, eller om flyttefolkene fra FRT har vært for hardhendte under de to flytteøktene.

Men en ting er sikkert; det blir noen år til neste flytting, og da tror jeg det må bli en all inklusiv ordning, for dette var slitsomt.

Jeg trodde ikke det var mulig…

I dag. 17. mai. En gledens dag for alle i Norge. Jeg skulle være med datter og barnebarn på Karlsrud skole og feire dagen. Parkeringsplassen var full, men tvers over gaten var det mange ledige plasser på Europark sin parkeringsplass. Tre biler, inkludert min og 100 andre ledige plasser. Så jeg kjørte dit og var forberedt på at jeg måtte betale parkeringsgebyr. Gikk bort til nærmeste parkeringsautomat og så til min store glede at det var 3 timers gratis parkering. Tok en billett, la den lett synlig ved frontvindu, og gikk fornøyd opp til kone, datter og barnebarn på skolen.

En halv time senere skulle musikken og borgertoget marsjere til gamlehjemmet. Jeg tok barnebarnet på armen og fulgte de første meterne ned mot veien. Da så jeg plutselig en parkeringsvakt fra Europark feste en parkeringsbot på bilen min. Jeg gikk bort til ham og spurte hva han gjorde, siden jeg hadde gyldig parkeringslapp fra Europarkautomaten. Fikk da beskjed om at jeg hadde hentet parkeringslapp fra feil Europarkautomat. Hadde jeg ikke sett at på den plassen jeg sto parkert på  skulle hente parkeringslapp fra Europarkautomat nr 20 og jeg hadde hentet fra Europarkautomat nr 19. Det blir kr 760,00 i bot. Jammen, forsøkte jeg, men skjønte raskt at det ikke var mulig å snakke med parkeringsvakten. Jeg måtte ikke ta det personlig, sa han. Han gjorde bare jobben sin.

Europarkautomat nr 19 var 5-6 meter fra bilen. Europarkautomat nr 20 var 40-50 meter unna. Vi blister leser ikke alle oppslag, når vi vet at vi er på betalingsparkeringsplass. Da går vi til nærmeste parkeringsautomat for å betale parkeringsgebyret. Og det vet jo Europark, så kan de lage en finte og kreve inn et gebyr er jo det god fortjeneste. Øverst på kontrollavgiften står det at «Billett ikke synlig i frontruten». Dette var feil og derfor kommer det som tilleggsinfo hvor de sier at «billetten er ikke gyldig på denne plassen, billett er kun gyldig p denne plassen automat nr 20. se skiltet» og det er jo ikke rare trøsten.

Javel, jeg har gjort en stor synd. Hentet ikke parkeringslapp fra riktig automat og det skal jeg straffes for. Europark skal få sine kr 760,00, for det er klart at ingen må parkere feil selv på en 17. mai på en nærmest bilfri. Og det er jo nettopp på nasjonaldagen det er viktig å skrive ut parkeringsbøter. Spesielt når man vet at det skal være et arrangement tvers over gaten. Telenor ga en gave til sine kunder. Fri MMS-bruk 17. mai. Europark var ute og bøtela de få synderne som hadde brukt parkeringsplasser ved næringsvirksomhet på en helligdag.

Hadde jeg visst at jeg skulle hente parkeringslappen fra den Europarkautomaten som lå lengst unna der jeg parkerte (og jeg burde jo ha lest skiltet) hadde jeg fortsatt fått 3 timer fri parkering for parkeringslappen gjaldt til kl 16.39 (det betyr at jeg hentet den kl 13.39) og parkeringsboten viser at de har skrevet ut kontrollavgiften kl. 14.23. Parkeringsavgift skulle jeg ikke betale på 3 timer uansett, men kr 760,00 i bot fordi jeg hadde hentet parkeringslapp fra feil automat.

SKAM DERE EUROPARK.

Dokumentavgift – et lovlig ran av boligkjøpere?

Det er en del ting jeg ikke forstår. En av disse tingene er dokumentavgift. Hva skal denne avgiften egentlig dekke? Jeg skjønner at det er ekstra arbeid for staten å registrere at en eiendom skifter eier, men dokumentavgiften er hinsides alle forklaringer.

Jeg er i flyttemodus for tiden og går på forskjellige visninger. Noen av leilighetene jeg ser på er selveierleiligheter i et boligsameie og andre er borettslagsleiligheter. Det rare er at det er litt forskjell i hva som blir omkostninger ved kjøp av disse to forskjellige leilighetstypene. Den lille forskjellen klarer jeg liksom ikke helt å forstå.

Holder vi vanlige omkostninger unna og bare ser på de reelle sammenlignbare kostnadene, vil det ved kjøp av en borettslagsleilighet til kr. 5.000.000,- bli kostnader i størrelsesorden kr. 4-5000,-Ingen ublu pris for å få dekket kostnader i forbindelse med eierskifte og registrering av informasjon. Men kjøper jeg en selveierleilighet til kr. 5.000.000,-, blir plutselig kostnaden kr 125.000,-. Det skal altså koste 25-30 ganger så mye å få registrert en selveierleilighet i forhold til en borettslagsleilighet.

Dette er ikke dokumentavgift. Dette er myndighetenes ran av boligkjøpere som tilfeldigvis kjøper en selveierleilighet eller hus. Det riktig merkverdige er at borettslag og selveiere kan leve i tett nærhet til hverandre, i samme type leilighet, men med to forskjellige betegnelser på leiligheten; borettslagsleilighet og selveierleilighet. Og kjøper du feil leilighet raner staten deg for kr 120.000,-. Forstå det den som kan!

Hadde staten vært frisk nok til å ta kr 1000,- pr time for arbeidet med registrering av leiligheter, hadde de hatt 4-5 timer til rådighet for å registrere en borettslagsleilighet. For en selveierleilighet har de plutselig 125 timer til rådighet. Og skulle det være gjennomsnittet, bør staten virkelig gjøre noe med effektiviteten sin.

For unge som skal inn på boligmarkedet og kjøper en selveierleilighet til kr. 2.000.000,-, sørger staten på denne måten at de får en ekstrakostnad på kr 45.000,- i forhold til en borettslagsleilighet. De har det vanskelig nok med å skrape sammen penger til å kjøpe leiligheten, om de ikke skal belemres med det statlige ranet som dokumentavgift er.

Nå må politikere i alle partier sørge for at denne urettferdigheten blir borte. Ta gjerne betalt for registreringen ved eierskifte. MEN SLUTT Å RANE BOLIGKJØPERE.

Jeg blir forbannet...

Jeg blir forbannet. Årsaken er kort og godt at jeg har fått med meg noen nyheter om myndighetene og deres syn på helse. Og ikke minst, enkelte sykehus og deres profesjonelle praksis. Av og til lurer man på om det er alvorlig ment det tøvet de kommer med.

Aftenposten hadde 01.04.12 en historie om Helga Kvinge som hadde oppdaget en kul i brystet i februar. Hun fikk ikke time for undersøkelse ved Oslo universitetssykehus før 3. april. Derfor tok hun kontakt med et privat sykehus og ble undersøkt der. Allerede 1. mars fikk hun time ved det private senteret som tilbyr å sjekke om kvinner har kreft. Få dager etter fikk hun beskjed om at kulen var kreft. Fra Oslo Universitetssykehus (OUS) fikk hun beskjed om at hun ikke kunne bli behandlet for sin brystkreft før OUS selv hadde stilt diagnosen. Det paradoksale i situasjonen er at den fagansvarlige brystradiolog ved den private klinikken også bidrar på brystdiagnostisk senter på OUS, og den private klinikken bruker OUS’ eget laboratorium for undersøkelse av vevsprøver. Da fremstår en beslutning om å sette pasienten inn i utredningskøen igjen, fremfor å starte behandling, som helt uforståelig og uetisk. Det må være lov å bruke hodet, mener jeg.

Den neste saken jeg kom over var om feilbehandling av pasienter. I over 30 saker der pasienter mener de har krav på erstatning etter feilbehandling, har sykehus over hele landet unnlatt å svare. De feilbehandlede pasientene må pent finne seg i å vente, melder TV 2. NPE opplever det som unødvendig at de feilbehandlede pasientene skal vente, fordi sykehuset ikke sluttfører saken og dokumentasjonen. Og vi snakker ikke om dager og uker, men måneder og år. Og de som er blitt feilbehandlet, blir altså i tillegg satt i en vanskelig økonomisk situasjon fordi en del leger og sykehus ikke gjør jobben sin. Det er skammelig.

Skammelig var det også å høre på TV2 om en 88 år gammel dame som lå 7 måneder på sykehjem med to brudd i bekkenet og et lårbensbrudd. Et smertehelvete. Fordi den gamle damen ikke kunne kommunisere selv og sykehjemmet ikke avdekket problemet, skulle hun altså lide i 7 måneder. Hvor var den helsetjenesten som skal være ved alle sykehjem? Du lurer sikkert på det du også.

Så kom meldingen på TV2. Myndighetene har bestemt at de som har føflekkreft ikke skal få den omstridte medisinen som kan forlenge livet. En professor forstår det overhodet ikke. Tusenvis av pasienter i mange andre land får medisinen og den har god virkning. Så må den tjue år gamle gutten og den unge moren med tenåringssønner heller belage seg på å dø. Ja vel, så koster denne behandlingen inntil kr 800.000. Det spiller ingen rolle. Vi har råd til det i Norge.

Vi har råd til å tildele venner kr 6.000.000 for å få i gang Tschudi/Støre prosjektet. Vi har råd til å benytte kr. 3.000.000.000 til beskyttelse av regnskogen, samtidig som vi med pensjonsfondet har investert i bedrifter som sørger for å redusere regnskogen.

Vi har jammen råd til å sørge for at unge mennesker ikke skal dø av føflekkreft. Og så får våre profesjonelle leger ved offentlige helseinstitusjoner legge av seg sin selvhøytidelighet og sette pasientene i fokus.

Døgnflue

Døgnflue er noe de aller fleste forbinder med popartistens  ene lykketreff som varte i veldig kort tid. Sånn er det ikke for meg. Døgnflua er en levende organisme som skulle vært utforsket mer. Jeg har gjort meg noen tanker.

Tenk å være en døgnflue. Et døgn til rådighet for et helt liv. Da er det klart at hormonene må summe ganske raskt. Det gjelder tross alt å få med seg så mye som mulig. Og ikke minst er det viktig hvor livet skal leves. Rushtidstrafikk, lange flyturer  eller togturer  er ikke akkurat det som lokker døgnflua. Nei, jeg ville ha foretrukket å komme til verden i en setergrend rundt midtsommer. Sett blomstereng i strålende solskinn, hvor passende måltider og andre gleder var rundt meg på alle kanter.

Tenk muligheten for å fly fra en nydelig blomst til en annen. Kjenne duften fra blomsten og tylle i seg deres klorofyll. Ut på formiddagen kjenne forelskelsen bruse fordi døgnfluehunnen svarte positivt på dine tilnærmelser. Kunne vite at du fortsatt hadde resten av livet sammen med dette nydelige vesenet, selv om det bare var noen timers hygge. Vise henne rundt blant blomster og kumøkk, og ha noen herlige måltider i nettopp dette området. Ta en liten pause på kronbladet til den vakreste blomsten. Bare være der for hverandre helt til natten faller på.

Ja, sånn kunne det ha vært om det var solskinn den dagen livet ditt skulle leves. Men du kunne jo også være uheldig. Det er mange som er det. Tenk om det regnet på din dag i verden. Store regndråper som kunne drepe deg om du oppholdt deg ute. Grått og trist og ikke noen blomstereng du frydefullt kunne leke i.

Nei, din plass var plutselig inne på setra. Og den største gleden var nesten å kunne svinse rundt budeia. I stedet for blomstereng så du heller gårsdagens slektninger ligge døde i vinduskarmen. Ikke akkurat hva du hadde håpet på for den ene dagen du skulle leve. Men, heller ikke døgnfluehunnen kunne jo være ute i dette været og kanskje får du øye på henne inne på setra. Og jammen, der er hun. I pur glede spinner du rundt, viser hvordan en døgnflue behersker flykunsten og ønsker å imponere dette vakre vesenet du snart skal bli kjent med. Ung og uerfaren som du er, skjønner du ikke at budeia har satt opp fluepapir. Og i din oppspilthet skjønner du ikke at du må holde deg unna dette papiret. Så sitter du fast der og kan fortvilet kikke ned på den vidunderlige hunnflua som allerede er blitt kjent med din beste kamerat. Det verste er at du blir sittende der resten av livet, helt til du dør.

Sånn er jo livet. Vi kan alle sørge for at det blir slik vi ønsker bare vi evner å ta de riktige valgene her i livet. Og heldigvis har de aller fleste av oss mer enn et døgn, så vi kan faktisk prøve og feile uten at livet er over. Men livet vårt skaper vi selv.

Mot enveiskjøring

Jeg har ofte forundret meg over hvor mange som kjører mot enveiskjøring og forventer at andre trafikanter skal slippe dem frem. I noen få tilfeller kan merkingen være dårlig, men i de aller fleste enveiskjørte gater er merkingen svært god.

Det rareste er at folk som kjører mot enveiskjøring, gjør det bevisst. De gidder ikke å ta omveien som er lovlig, for det kan medføre at de bruker 30 sekunder lengre tid på kjøreturen sin. De rygger ut fra parkeringsplassen og tar snarveien i gal retning. Yepp, der sparte jeg 29 sekunder.

Det de ikke tenker på, er at de som står på parkeringsplassen og som er vant til å kjøre lovlydig også forventer at andre gjør det. De sjekker om det kommer noen fra riktig side, men ikke om det kommer noen mot enveiskjøring. Ergo oppstår det farlige situasjoner når bilen rygges ut. Og den som kommer mot enveiskjøring ligger på hornet for å fortelle den lovlydige at han/hun nå gjorde en farlig handling. Dessuten får vedkommende komme seg vekk slik at «mot enveiskjøreren» kommer frem.

På Frogner i Oslo, der jeg bor, har vi to enveiskjørte gater. Den ene er Gimleveien fra Bygdø Allè til Elisenbergveien og den andre fra Gimleveien til Fr. Stangsgate. Her boltrer «mot enveiskjøreren» seg. Han/hun (ja, damer er ikke noe bedre) kjører mot enveiskjøring i Balchensgate mot Gimleveien og ser sitt snitt til å smette opp Gimleveien til Bygdø Allè. Da har han/hun faktisk klart å kjøre mot enveiskjøring to ganger.

Men noen ganger må man nesten smile. Enkelte bilister parkerer mot enveiskjøring i Balchens gate, betaler sin parkeringsavgift, forlater bilen og regner med at alt er i orden. Så kommer han/hun, parkeringsvakten, og sjekker at alle har betalt sin parkeringsavgift. Jeg står rolig, holder pusten og venter å se et frydefullt ansikt hos parkeringsvakten. Men, nei da, parkeringsvakten sjekker bare at den lille lappen som forteller at parkeringsavgiften er betalt ligger i bilen og rusler videre. Hvorfor?

Utenfor Egon i Gimleveien har det kommet Taxi-holdeplass. Drosjene stiller seg pent på rekke. Passasjerer kommer. Vel inne i bilen avgir de sin destinasjon til sjåføren, som deretter gjør en u-sving og kjører mot enveiskjøring opp til Bygdø Allè. Drosjesjåfører, som er lommekjent i Oslo, vet at det er enveiskjørt gate, men i en travel hverdag sparer de 32 sekunder. Dette til tross for at de nærmest står parkert under skiltet som viser at det er påbudt kjøreretning. Allikevel er det best når til og med drosjebilene står mot enveiskjøring og venter på passasjerer.

Jeg lurer på om alle disse lovbryterne vet at boten for å kjøre mot enveiskjøring er kr 4200,-. Det er mye penger når man bevisst bare sparer 27 sekunder på en ulovlig handling.

Jeg vil ha ny jobb
Jeg lurer på om jeg klarer å få til en avtale med Trafikketaten/Politiet om å rapportere hvem som kjører mot enveiskjøring. Jeg krever ikke mye. Kunne jeg få 10% av innrapporterte føreres bøter for kjøring mot enveiskjøring, hadde jeg vært strålende fornøyd. Da skulle jeg nøyd meg med arbeid i perioden mai-september. Sitte på Egon med fotoapparatet klart og knipse alle som kjører mot enveiskjøring. Setter jeg meg ned med en øl ved 11-tiden, klarer jeg kanskje en latte og en øl til før arbeidsdagen er over kl 13-1330. I løpet av denne tiden har jeg helt sikkert knepet de 15 bilisten som kjører mot enveiskjøring som jeg trenger daglig. Og inntekten på årsbasis hadde vært kr 7-800.000,-. Og det skulle jo en pensjonist levd bra på.

Ikke akkurat kjedelig

Mange tror at slektsforskning er gammelmannsidrett og ganske kjedelig. Det er helt feil. Slektsforskning er spennende. Du blir faktisk litt hektet på det. Timene går fort, når du er på sporet av nye oppdagelser. Og så er det utrolig hva du kan finne ut.

Jeg har funnet ut at min slekt kan føres tilbake til Vallonia, Belgia. Masmesteren Jean Joes Henin (ca 1570) skrev i Liege i 1627 en arbeidskontrakt med et svensk jernverk og arbeidet der frem til 1630. Da hadde han vært i slagsmål med en svensk militær og drept ham. Så da ble det dødsdom.

En annen slektslinje kommer fra Finland. Her er det navnet Påvel  Olofsson Suhoinen som er spennende. Han og kona Elin bosatte seg i Lysvik i Värmland, på gården Löfåsen ca 1650. Han er min 8x-tippoldefar og forfeder til mange kjente personer. Via andres opplysninger har jeg funnet ut at den svenske fotballtreneren Sven-Göran Eriksson er en av hans etterkommere. Det er også gitaristen Nils Løfgren i bandet til Bruce Springsteen. Ja, til og med den svenske politikeren Tage Erlander er en av hans etterkommere. Akkurat som jeg og broren min.

Samarbeid med andre

Jeg skulle starte med slektsforskning når jeg ble 62 år. Men, tilfeldigvis, ville min svigerfar det annerledes. Han visste ikke hva internett var, så jeg tok han med på jobben min hvor jeg hadde internett tilgjengelig på slutten av 1990-tallet. Tilfeldigvis var det en dame ved navn Inger Falch-Jacobsen som hadde min svigerfar i sin slektsdatabase. Denne informasjonen måtte jeg oppbevare. Da var det enkelt å finne et slektsprogram, Legacy, som jeg kunne hente ned gratis fra nettet. Så da var jeg i gang.

Jeg begynte å lete etter min fars slekt. Jeg visste den kom fra Møre. En etterlysning på nettet, skaffet meg kontakt med Per Gjendem, en anerkjent og meget dyktig slektsforsker i Molde. Han forsynte meg med mange gode opplysninger. Etter en del arbeid på egenhånd og på Riksarkivet, hadde jeg fra bygdebøker og annet, informasjon om farsslekten tilbake på 1500-tallet.

På min mors side slet jeg mer. Men nå har jeg funnet en ny kilde. En firmenning, som er spesialist på jernverksslekter. Oddbjørn Johannessen, amanuensis fra Universitetet i Agder, er min firmenning og den store inspirasjonen for slekten fra Næs Jernværk. Det er også han som har skaffet meg informasjonen om Jean Joes Henin.

Når jeg attpåtil er så heldig at jeg har en fetter som Thor Sørheim, stuntpoet, dikter, forfatter og lokalhistoriker, har jeg et lykkelig selskap når vi er på jakt etter våre forfedre og deres boplasser. For det er jo det som er det spennende. Å gjennoppdage steder hvor slekten har hatt sitt hverdagsliv for flere hundre år siden. Det er liksom å finne sine røtter, selv om det dukker opp et drap eller to underveis.

Slektsforskning er nesten som golf. Du blir bitt av basillen og gjennombruddet i forskningen oppleves som om du har fått hole in one på golfbanen. Jeg vet det, for jeg har hatt både gjennombrudd i slektsforskning og hole in one i golf.

Bedre nå? Tja…

Jeg begynner å bli gammel. Ofte kommer spørsmålet om hvor mye bedre det er nå enn da jeg vokste opp. Man tar det liksom for gitt at det er det. Jeg er slett ikke sikker. Selvsagt har det kommet kommet mye tekniske vidundre under min levetid, men det betyr jo nødvendigvis ikke at livet er blitt bedre.

Jeg vokste opp i en leiegård i Gamlebyen. Den er revet nå. Men vi hadde det bra der. Fire år gammel ble jeg forsøkt plassert i en barnepark, fire ganger. Ja, det fantes faktisk barneparker for 60 år siden også. Men det passet ikke for meg. Jeg hadde så mye annet jeg skulle gjøre. Jobbe litt for Beinnes Kullkompani. Vi fikk 1 øre sekken for å lime på merkelapper på sekken. Så da limte jeg på 100-200 sekker og gikk stolt ut med 1 krone eller 2 i hånda.

Far var malermester. Mor arbeidet på lørdager i en konfeksjonsforretning og i sommer- og juleferier for far. Vi hadde mat på bordet hver dag. Kjøleskap var det ikke vanlig at folk hadde, men det kom noen år senere.  Det samme gjorde bad og WC. På den tiden var det ikke vanlig at folk hadde egen bil. Som malermester måtte far ha bil, så vi hadde det i hele min oppvekst. Stort sett klarte folk seg på en inntekt. Faren til kameraten min skaffet seg TV allerede i 1960. Vi var fem år senere ute.

Servicetilbudet var rimelig godt. Mor brakk beinet når jeg var seks år. Siden far var i fullt arbeid, fikk vi husmorvikar som sørget for at mat kom på bordet og klærne ble vasket. Vi lekte mye i Ruinparken. Parkvakten hadde ansvar for 4 parker i nærområdet, og han passet på å jage oss ungene når vi lekte på ruinene. I gatene rundt oss kom det i hvert fall en gang i uken folk og plukket opp søppel fra gata. Snørydding fungerte på en utmerket måte. Politiet patruljerte til fots og hver dag så vi andektig opp på de uniformerte mennene. Hver uke kom gatesangeren Sving-deg og sang i bakgårdene i Gamlebyen, og mødrene våre slang ned noen mynter til ham.

Gamlebyen Idrettsforening, GIF, hadde et omfattende idrettsprogram for oss barna. Vi betalte en forholdsvis lav, årlig kontingent og kunne delta fritt på alle aktiviteter. Jeg spilte ishockey på vinterstid, ja håndball også når jeg ble en del eldre. På sommertid var det fotball og orientering. Skolen hadde musikkorps som min bror var med i og sangkor som min søster deltok i.

Jo, jeg var fornøyd med min oppvekst.

Hvordan er det så i dag? Vi har alle tekniske vidundrene det er mulig å fremskaffe. Men hvor er parkvaktene? Hvor er politimennene som patruljerer gatene (ikke bare midt i sentrum på kveldstid)? Hvor er de som plukket søppel?  Hvor er de som rydder snøen vekk fra gata? Ja, biler måkes inne, men jeg snakker om å rydde snø vekk fra gata. Ordet husmorvikar er fjernet fra vokabularet. Så nå gjelder det å klare seg selv med det nettverket hver og en av oss har. Idrettsaktivitetene er enda flere, men det koster å være med. Ikke alle har råd til det.

I min oppvekst klarte familien seg med en inntekt. I dag må begge foreldre jobbe (takk og lov at det er likestilling), men økonomien er ikke noe bedre for det. Det er det jeg ikke forstår. Mange av de enkle, gode servicetilbudene er blitt borte. Ventelister har dukket opp på alle områder og det har blitt mange av dem. Trikkelinjene til Gamlebyen og Etterstad er lagt ned. Ingen hadde hørt om bompenger da jeg vokste opp. Nå er det nesten ikke mulig å bygge en meter vei uten at det skal betales bompenger. Det administrative arbeidet hoper seg opp i kommune, fylke og på landsbasis. Neimen om jeg tror at våre folkevalgte og deres administrative hjelpere har sørget for at vi har fått et bedre og mer velfungerende samfunn.

Om det er bedre nå, fordi vi har fått en teknisk utvikling som har gitt oss hjelpemidler og leketøy vi ikke trodde var mulig. Jeg tror ikke det. Vi hadde det jammen bra når jeg vokste opp også.

Slektshelg på Hillringsberg

Tradisjonen tro arrangerer vi fetter- og kusinelag på Hillringsbergs Herrgård i Sverige i månedsskiftet januar/februar. Denne vakre herregården gir oss en fantastisk ramme rundt en hyggelig fest. (Bildet er hentet fra deres hjemmeside, og du kan lese mer om herregården på hjemmesiden deres http://www.hillringsbergsherrgard.se/

Hillringsbergs Herrgård ligger vakkert til ved Glafsfjordens vestre strand i Arvika Kommune og utstråler värmlandsk idyll på en flott måte. Her møttes vi da, fettere og kusiner med ledsagere, til informasjon om slekten og en flott mat-og vinopplevelse. Lunsjen ved ankomst var varmrett med røkt kokt laks, kokte skånske poteter, samt salat og dressing. Laksen var spesiell og veldig god, og de skånske potetene var utsøkte. Kvelden startet tidlig med musserende vin, før vi fikk en fireretters middag. Fisk- og skalldyrsuppe, fasan (med fare for haggel), ostetallerken og en spesiell svensk epledessert. Maten ble ledsaget av utvalgte Sør-Afrikanske viner. Og med litt kaffe og cognac før avslutning i vinkjelleren, ble dette en kjempehyggelig kveld for alle deltakerne.

Slektens historie

Vi har hatt fetter- og kusinelag her i mange år nå. Hver gang er det undertegnede og fetter Thor Sørheim som har ansvaret for å fortelle om slektens historie. Fetter Thor er dikter, forfatter og lokalhistoriker, og sammen klarer vi alltid å finne fram til nye historier. Nå har vi imidlertid fått oss en firmenning med store kunnskaper om jernverksslekter og slektsforskning, nemlig amanuensis Oddbjørn Johannessen ved Universitetet i Agder. Han kommer stadig med flotte nyheter til oss.

Tidligere har vi fortalt om vår tippoldefar Jørgen Larsen som hadde en bror som var masovnmorder. Denne gangen var programmet lagt opp til å fortelle litt om masovnmorderens familie. Interessant var det å kunne fortelle at den yngste sønnen, Jørgen Johannessen, hadde en flott karriere og bygget og drev Havstad Jernstøperi ved Arendal i 25 år. Samtidig var han med og startet den første baptistkirken i Barbu, Arendal.

Men, det var allikevel våre slektninger på Nes på Romerike som fikk mesteparten av foredraget. 6 nye slektledd ble presentert sammen med historien til forfatteren Hans Børli om Gammelhauken og sønnene hans. At Hans Børli brukte navn på våre slektninger, noe som forøvrig medførte at det ble rettsak på 1940-tallet, var en ny historie og dette må vi finne mer ut om.

Den store overraskelsen var imidlertid at vi kunne informere våre fettere og kusiner om at deres barnebarn var 7-menninger og 8-menninger til Veronika Orderud og Kristin Kirkemo. Årsaken til at de kunne være både 7-menninger og 8-menninger, var at det var litt inngifte og at den ene slektslinjen gikk litt fortere enn den andre. Med skrekkblandet fryd og litt fortvilelse blant kusiner som syns det begynner å bli mange mordere i slekten, er det klart at slike nyheter skaper livlige samtaler utover kvelden.

Hva skal jeg blogge om?

Naturligvis skal jeg blogge om mine interesser. Men, som mange andre, er jeg opptatt av det som skjer rundt oss. Så da må jeg jo kommentere litt om det som skjer i hverdagen, på godt og på ondt. Og heldigvis, det skjer begge deler.

Snøfall og brøyting

For oss som bor i byen og som har kommet litt opp i årene, blitt PANGsjonist som en annen blogger sier, liker vi bare bygater og fortau. Snø og isvuller gjør det vanskelig fremkommelig for barnevogner og gamle med stokk og dårlige bein. Gleden over et 10-15 cm snøfall er ikke riktig stor. Tvertimot. Det begrenser vår handlefrihet. Mange kan ikke lenger gå sin daglige tur i nærområdet. De må holde seg inne.

Men noen, som har bil, opplever jo at gata blir brøytet. Ja, faktisk blir all snøen brøytet mot de parkerte bilene. De 10-15 cm med snø, blir 30-35 cm hardpakket snø presset mot bilen. Det er umulig å komme ut med bilen, før du har fått spadd den frem. Men hvor skal du kvitte deg med den hardpakkede snøen som er presset mot bilen din. Jo, det er bare et sted. Ut i gata med den. Da er vi nesten like langt. Brøytebilen måker den unna og jeg kaster den tilbake med fare for overanstrengelse og hjerteinfarkt. Sånn er det bare.

Hadde imidlertid jeg latt bilen stå og ventet på neste snøfall, er jo sjansene for at det hadde kommet en ny brøytebil. Kanskje er han like flink som den forrige og sørge for å brøyte mer snø mot bilen min. Og er han dyktig, klarer han sikkert å presse snøen så hardt mot siden av bilen at jeg og flere med meg ved neste bilvask opplever å se en eller flere bulker på dører og skjermer.

Men det er en viktig ting til. Handicap-plassene. De blir også brøytet inne. Ofte er de ved enden av der parkeringen begynner. Og da er de jo så heldige at de blir brøytet inne fra to sider. Jeg tenker ofte at disse ikke er så begeistret for brøytebiler. Jeg mener, når du kommer i rullestol eller på krykker, eller kanskje du har dårlig hjerte, kols eller annen lidelse som gjør at du ikke er skapt for tung snømåking; ja, da har du et problem om du ikke har en god venn eller nabo som kan gjøre snømåking for deg.

Jeg vet ikke hva Fabian (som jeg har meget stor respekt for) eller folkene hans har gjort ved innkjøp av brøytetjenester. Jeg har imidlertid to store ønsker. Kan dere ikke ordne det sånn at snøen måkes vekk fra bilene og kan dere ikke sørge for at handicap-plasser ikke blir måkt inne. Handicap-plassene trenger spesialforpleining.

Ja, det var visst alt for idag.